Bassmanns Blogg

Hvor er de kristne når man trenger dem?

2009-05-21T13:52:00.001-07:00

Ok, det er bare å innrømme: Jeg har på generelt grunnlag problemer med sjangeren hip hop. Jeg kan se visse kvaliteter med musikken og nikker annerkjennende til band og artister som Roots, Fugees, Public Enemy og Timbuktu. Men det er en ting som provoserer meg mer enn de råtøffe gangsta-rappernes årlige historier om damenedlegging, dopinntak og den aller nyeste, fine bilen de har kjøpt, trykket på CD-plate. Og det er at det er relativt få som reagerer på tekstene i musikken. Ikke misforstå, jeg mener egentlig at ingen skal oppleve sensur eller rettslige forfølgelser for sine tekster så lenge vi har fungerende ytringsfrihet. Men hvorfor stod det for eksempel hundrevis av kristne i kø på Quart-festivalen med bibel i hånda klare til å slå den i hodet på Marilyn Manson sist han var der, mens ingen bryr seg døyt om for eksempel Eminem eller 50 Cent tar turen innom samme sted? Det er ingen tvil om at hip hopen til tider romantiserer en vel så dårlig moral som Manson, der spesielt kvinner og homofile blir fremstilt som lite verdt. På siste platen til Eminem er det til og med en såkalt "scit" mellom to låter der en kan høre en fortvilet kvinne rope om hjelp i det hun blir voldtatt. Hvorfor godtar Kirkens folk dette? Gidder de ikke å sjekke ut annet lyrisk innhold i musikk enn det som blir laget av "skumle,svartkledde mennesker"? Det er også ingen tvil om at hip hop tiltrekker seg mye vold, både innad i hip hop miljøet der for eksempel 50 Cent selv har blitt skutt 9 (!) ganger, men også av de gruppene av mennesker som lytter til musikken. Det finnes ingen forskning som sier at musikken og volden har en sammenheng, men jeg mener at metall og mørke musikken ikke på noen måte er mer destruktiv å lytte til enn hip hop. Likevel får Ozzy Osbourne skylden for et tragisk selvmord fordi en fan visstnok misforstod teksten hans i "Suicide solution". Hvis en person bestemmer seg for å ta livet av seg, er det vel ikke urimelig å påstå at problemene sitter litt dypere enn en sangtekst? Det samme gjelder den heksejakten Marilyn Manson opplevde ette Columbine-tragedien. Hvis gjerningsmennene hadde hørt på 50 cent og gikk med 102 gullkjeder rundt halsen, hadde det fått like stor oppmerksomhet? Jeg tviler på det. Moralen til det bestående har alltid vært viktigst for samfunnet og band som rokker ved denne er alltid mye farligere enn artister med tekster om kvinnemishandling, homohets og vold.
For all del, jeg er ikke den som synes hip hop burde avskaffes, tvert imot. Sjangerbredde er nødvendig for å at musikk fortsatt skal ha en sterk posisjon i folks liv. Men jeg synes kanskje de kristne burde være mer konsekvent når de skal protestere mot umoralsk musikk. I så fall ville det være første gang kristne fanatikere satt seg inn i noe de protesterte mot.

Ukas plate uke 20 2009

2009-05-21T13:38:00.000-07:00

Blonde Redhead er et amerikansk dreampop-band som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener. Deres plate "23" fra 2007 fikk, ihvertfall her i Norge, gå veldig ubemerket hen, selv om den etter min mening er på grensen til et mesterverk. Bandets tidligere inspirasjon fra band som Sonic Youth har her blitt tonet ned og lydbildet er blitt mer elektronisk, kjølig og mørkt. Det er ingen tvil om at Kazu Makinos veldig lyse og nesten barnslige vokal passer godt til et slik musikalsk landskap. Foruten å fokusere mye rundt ulik synthbruk er det en del annen spennende instrumental bruk, men det blir mest som krydder. I så måte blir gitaren brukt på en annen måte enn tidligere,mer gitarbaserte utgivelser og med stort hell. Men det som er Blonde Redheads sterkeste egenskap som band er deres veldig gode evne til å skrive tidløse og vakre pop-låter med en nerve og musikalk kreativitet og kløkt som gir dem lang levetid hos lytteren. Dette er garantert et album du ikke går fort lei av og er du begeistret for band som for eksempel Asobi Seksu, bør dette albumet sjekkes ut. Et av de aller beste albumene som kom i 2007 og det sier ikke så rent lite.

10 beste black metall-skiver:nr 9

2009-05-21T13:16:00.000-07:00

Hva kan sies om denne platen som ikke allerede er blitt sagt? En av de absolutt beste, og uten tvil mest kjente, black metall-skivene satt standarden for så godt som en hel sjanger da den endelig kom ut, en tid etter det verdenskjente drapet på gitarist og bandsjef Øystein Aarseth. Bandet på denne tiden bestod egentlig bare av Aarseth og trommeslager Hellhammer som faste medlemmer, med Attilla på vokal og en ikke ukjent Varg Vikernes på bass. For å snakke om platen, for det er det dette skal handle om, er den helt unik, i likhet med det meste Mayhem har gitt ut. Det er ikke lett å finne noen referanser, for Mayhem opererer i et univers av aggressivitet, brutalitet og til tider atonalitet som gjør platen guffen og ubehagelig å lytte til, dog på en god måte. Tekstene er beksvarte, skrevet av avdøde vokalist Dead, og Attillas til tider psykotiske vokal passer dem godt. Lydbildet er også verdenskjent og er så grumsete som bandet nok ønsket seg. Som ved alle Mayhems utgivelser er det mye trommer i fokus og bandet viste i tillegg allerede på dette albumet progressive tendenser, noe som har fulgt dem siden. Dette er som sagt en klassiker innenfor sjangeren, men det er ikke den platen du begynner med hvis du skal sjekke ut black metall for første gang. Mayhem har alltid vært for viderekommende.

Ukas plate uke 19 2009

2009-05-21T13:00:00.001-07:00

Her er et godt tips for alle som liker svensk new wave og post-punk som for eksempel Imperiet,Broder Daniel og Håkan Hellström. Det svenske bandet Hästpojken og deres debutalbum "Caligula" er et glimrende album i den svenske indie-tradisjonen, en plate som både ser bakover og hyller sine inspirasjonskilder samtidig som den tilfører tradisjonen og scenen nye elementer og ikke minst uvanlig god melodisk teft. Bandet er en duo bestående av tidligere Broder Daniel-trommis PopLars og Martin Elisson fra Bad Quash Quartet, altså folk med solid erfaring fra sjangeren. Musikken er skranglete, intonasjon i instrumenter og vokal så som så og det låter helt passe vindskeivt, akkurat slik den type musikk skal låte. Og for noen låter. Nesten samtlige spor sitter i øret med en gang og de er sterkt vanedannende. Singel-hiten "Shane McGowan" er ikke mindre enn genial i all sin enkelhet og hele låtmaterialet har noe sjarmerende naivt over seg som smitter og som passer perfekt i sommervarmen. En ordentlig feelgood-plate dette, som fortsetter Sveriges dominans over Norge innenfor kvaliets-indie.

10 beste black metallskiver:nr.10

2009-05-04T11:14:00.000-07:00

Å lage en liste over de 10 beste black metall-skivene noensinne er fryktelig vanskelig, på grensen til håpløst faktisk. Ikke fikk jeg med Darkthrone-skiver (noe som sikkert er uhørt blant BM-fans) og heller ingenting med hverken Xasthur eller Blut Aus Nord. Men valgene er tatt og jeg får stå for dem. Dette er ikke en liste over skivene som har hatt størst innflytelse på sjangeren, men de 10 jeg liker best. Så enkelt er det. Og jeg begynner nå nederst på plass nr 10. Og det er det fantastiske debutalbumet til Borknagar, gitt ut i 1995 av deres første bandkonstellasjon. Denne inneholdt renomerte folk som Ivar Bjørnson (Enslaved), Grim (Immortal), Infernus (Gorgoroth) og ikke minst, i tillegg til grunnlegger Øystein Brun, undertegnedes favorittvokalist innen sjangeren Garm fra Ulver. Platen er norskspråklig og har klare inspirasjoner fra norsk folkemusikk og folklore, i likhet med mange andre black metall-klassikere fra samme tidsepoke. Uttrykket er veldig ekstremt og grunnet platens produksjon som inneholder mye mer diskant enn bunn, blir det veldig grim stemning. Musikken er innovativ, melodiene vakre og aggressiviteten er troverdig. Låtene er sterke og varierte og ikke minst, tekstene er veldig stemningsfulle og gode. Hvorfor denne platen aldri nevnes når man lister opp de klassiske, norske black metall-utgivelsene, skjønner jeg ikke. Den har sin rettmessige plass som essensiell i ekstrem metall-historien og alle med kjennskap til sjangeren bør ha denne perlen.

Ukas plate uke 18 2009

2009-05-04T10:58:00.001-07:00

Denne platen,Bat For Lashes sin andre plate "Two Suns", kan summeres opp i ett ord: Fantastisk!!! Det er faktisk bare et par dager siden jeg kjøpte denne, men jeg allerede sikker på at denne kommer høyt på listen når årets beste skiver skal kåres. Med inspirasjoner (tilfeldige eller ikke) fra blant annet Björk, Kate Bush, Cat Power og Bel Canto har Natasha Khan, artisten bak navnet Bat For Lashes, gitt ut et spennende, variert og stemningsfullt album. Blandingen mellom organiske instrumenter og beats og en fantastisk stemme i sentrum er uvanlig vellykket og når låtene er spekket av gode melodier og kløktige arrangementer blir albumet veldig sterkt. Undertegnede er spesielt svak for låtene "Daniel" (forøvrig singelen fra skiva) og den gåsehudfremkallende "Sleep alone". Men her er faktisk samtlige av låtene av veldig høy kvalitet. Albumet kan nytes i sin helhet flere ganger etter hverandre og man kan fortsatt oppdage nye og spennende elementer i låtene. Har du noen som helst interesse for noen av artistene over eller er generelt begeistrert for gode og varierte kvinnelige singer-songwritere, så bør du definitivt anskaffe deg denne fantastiske platen.

Ukens nye

2009-05-04T10:44:00.000-07:00

Jeg har alltid tilhørt de som synes at skivene til Nils Petter Molvær har hatt en nedadgående kurve siden den fantastiske debuten "Khmer" kom for tolv år siden. Ikke dermed sagt at de andre skivene er dårlig, Molvær har alltid levert kvalitet. Jeg synes likevel han i altfor stor grad har kjørt på autopilot, i den grad man kan bruke sånne uttrykk om en utøver innen jazz. Det har blitt mye de samme stemningene, de samme tunge rytmene og nerven og kreativiteten har blitt litt borte. Dermed er det en stor glede å kunne si at den nye platen "Hamada" er den beste han har gjort siden nevnte "Khmer". Platen er relativt lavmælt, og trompeten er mer i sentrum enn faktisk alle tidligere utgivelser. Likevel finnes det enkelte spor med tunge beats og mye gitar, og det gjør platen dynamisk mye sterkere og dermed mer spennende og variert. Nok en gang har Molvær har samlet et stjernelag av norske såkalte crossover-musikere og bidragene til Eivind Aarseth er som alltid gjennomtenkte og vakre. Låtene er jevnt over sterke, men spesielt platens første del er utrolig vakker. Den bygger seg dynamisk opp låt for låt, før det eksploderer i spor 4. Et snedig virkemiddel av Molvær og utrolig spennende for lytteren. Elektronikken er strippet veldig ned og jeg savner den ikke nevneverdig, siden Molværs musikk passer godt i et mer organisk lydbilde. En glimrende plate og den meste spennende norske jazzplaten til nå i år.

Forandring fryder...?

2009-05-04T10:38:00.000-07:00

Til glede for mine mange (?) lesere, har jeg funnet ut å kun skrive om en plate hver uke, og i tillegg stort sett en obskur en, blir litt lite spennende i lengden. Derfor jeg har besluttet å skrive litt oftere og om litt andre plater i tillegg. Blant annet vil jeg skrive om en del av det nye som kommer,for det er ingen tvil om at det fortsatt gis ut en hel haug med bra plater hver måned. Heldigvis har ikke en bransje i krise påvirket artistenes kreative kraft. I tillegg vil jeg anbefale de ti beste (etter min egen, dypt personlige og subjektive mening) platen innen metall, new wave, synthpop, prog og alle andre sjanger jeg føler det for godt å presenter. Om alt dette kommer på ukentlig basis er litt usikkert, men jeg skal skrive så ofte jeg har mulighet. Så følg med, her blir det presentasjoner av mange plater som er vel verdt å bruke pengene på.

Ukas plate uke 17 2009

2009-04-26T08:31:00.000-07:00

Sverige har fryktelig mange bra band i de aller fleste sjangre. Men de er mestere i å lage kjølig og melodiøs synth-pop.Eksemplene er mange, med band og artister som The Knife, Robyn og Cardigans. Og her passer Radio Depts glimrende plate "Pet Grief" inn. Nok en plate som ufortjent har gått i glemmeboka, selv om bandet året før platen kom ut hadde en låt med på soundtracket til storfilm Sofia Coppolas "Marie Antoinette". For de som har hørt denne låten, kan jeg si at denne platen er i samme gate. Sangene er kjølige, melodiene vakre og synthen helt fantastisk. Lydbildet generelt er veldig arktisk og vokalen bades stort sett i effekter. Likevel føles den ikke distansert eller anonym. En del av gitarene har mye shoegaze i seg og kan i så måte sammenlignes med gitarbruken til My Bloody Valentine, dog ikke på langt nær i like ekstrem grad. Undertegnede er spesielt svak for åpningssporet, som er en vakker og lavmælt pop-perle med en tilbakelent og drømmende vokal. Men hele albumet passer utmerket for late sommerdager. Et ekstremt undervurdert band og en dessverre forbigått plate som hadde fortjent så mye mer oppmerksomhet.

Prog? Nei fysj og æsj!!

2009-04-26T08:11:00.000-07:00

Jeg har alltid vært fan av det man kalle progressiv musikk. Med det mener jeg musikk som har evne til å overraske, tenke nytt og gjerne provosere. Dette videreutvikler musikk og gjør den spennende og uforutsigbar. Man finner progressiv musikk i alle sjangre, men dessverre er ordet progressiv mer og mer blitt et negativt ladet ord de siste årene. Man forbinder dette gjerne med glatte produksjoner, svulstige synther og instrumental akrobatikk som trosser enhver form for musikalsk sjel og fornuft. Og ja; sånne band finnes. Et eksempel er Dream Theater, et band som har ødelagt mye for ryktet til den progressive musikken. Og jeg kan virkelig skjønne at det er få som får noen særlig musikalsk opplevelse av dem og band i samme gate. Men skal disse bandene virkelig få ødelegge for progressive musikeres viktige rolle som provokatører i en mer og mer stasjonær musikkbransje?
Det rareste med alt dette, er at mennesker som avfeier prog som svulstig tøv er fryktelig inkonsekvente og tenker, som sagt, på begrepet som svulstig og sjelløst. Likevel elsker de band som Tool, Mastodon, Decemberists og Motorpsycho, bare for å nevne noen. Band som det nærmest oser progressivitet av. Man kan trekke en direkte link fra disse til band som King Crimson og andre pionéerer. Likevel liker man ikke å klassifisere dette som prog, av frykt for at bandene mister sin brede appell. At det kan være negativt å tenke nytt og å utfordre det bestående er ubegripelig for meg, for jeg ser på det som utrolig viktig i utviklingen innen musikk. Man får nye sjangre og crossovere og det kan vel ikke være noe annet enn positivt?
Det er ihvertfall vanskelig for meg å skjønne at folk ikke skjønner at all nyskapende musikk har et snev av progressivitet i seg, siden ordet står for utvikling. Et nokså positivt ladet ord synes jeg ihvertfall.

Ukas plate uke 16 2009

2009-04-26T07:53:00.000-07:00

Jeg har noen særegenheter i forhold til hvilken type prog jeg foretrekker. En av disse særegenhetene er at jeg stort sett ikke liker progressive band som ikke har lange låter, det vil si opp mot ihvertfall ti minutter. I min bok gir kortere låter en for dårlig utnyttelse av riff, stemninger og partier. Altså, det blir ikke progressivt nok. Det er ikke sikkert at dette nødvendigvis medfører riktighet, spesielt siden et band som Gentle Giant klarte å presse inn ganske så mye på rundt fem minutter på brorparten av sine låter. Men når man oppdager en skive i butikken og coveret forteller at den inneholder kun fire låter som alle (!) overskrider den magiske timinuttersgrensen, er det vel verdt å sjekke ut. Slik var det med platen "Aurum Nostrum" med det relativt ukjente, svenske bandet Sinkadus. Og for et album det er. Bandet har mye til felles med sine landsmenn i Änglagård, spesielt i den avanserte rytmikken og det staccato løpene, og låtene er også stort sett instrumentale. Det lille som er av vokale innslag kan egentlig forbigås i stillhet, siden det er det eneste som kan kalles et svakt punkt hos Sinkadus. Det virker nøye planlagt at vokalen ligger langt bak i produksjonen, siden denne fremstår sur og pregløs.
Platen låter klassisk 70-tall med analoge synther, rene gitarer og organisk produksjon som toppes med vakkert fløytespill;altså akkurat slik god prog skal være. Låtene virker aldri langdryge, partier utnyttes til det fulle og melodiene er vakre og mange. Har du et snev av interesse for den fantastiske svenske prog-bølgen på 90-tallet, er denne platen viktig i samlingen.

Ukas plate uke 15 2009

2009-04-12T08:05:00.001-07:00

De fleste har vel hørt de to glimrende platene til det svenske prosjektet Hello Saferide som har kommet de siste årene. Men mellom disse to platene, ga Annika Norlin, dama bak prosjektet, ut et svensk-språklig indiealbum under navnet "Säkert!". Dette albumet fjerner seg litt fra Hello Saferide, det låter mer "svensk", det har mer den svenske postpunk-inspirasjonen fra band som Imperiet og Ebba Grøn i bunn, blandet med den svenske, melodiøse popen, som har fått en renessanse de siste årene med feks Hästpojken og Parken. Musikken er uptempo, positiv og drivende og tekstene er rare og morsomme, slik svenskspråklig pop gjerne er. Musikken er sjarmerende skranglete og skeiv, uten at det på noen måte blir påtatt. Og Annikas stemme er varm, naiv og også typisk svensk. Den beste låten er uten tvil "Vi kommer til att dö samtidigt", en fantastisk låt med veldig catchy refreng og fin driv. Men også låter som den vakre og triste "Är du fortfarande arg?" og "Allt som är ditt" er utrolig sterke. Denne platen anbefales til alle som er glad i typisk svensk indie. Ingen revolusjonerende plate, men en fantastisk god sommerplate. Og alle som er glad i Hello Saferide, må ihvertfall sjekke ut Annika Nilsons litt mer vindskeive og veldig sjarmerende side.

Britain's got talent-nok en Askeladd-historie...

2009-04-12T07:46:00.000-07:00

Undertegnede elsker såkalte "Askeladd-historier". Historier om folk som kommer fra vanskelige, ofte umulige kår og som besitter et unikt musikalsk talent som endelig får den oppmerksomhet det fortjener fra den gemene hop. De siste års fokus på talent-show på TV har lagt grunnlag for mange av disse historiene. Noen har vært fortjente mens andre har etterhvert blitt avslørt som relativt vanlige og gjennomsnittlige. For to år siden møtte vi for første gang den beskjedne briten Paul Potts, et mobbeoffer som tok de britiske øyer med storm og fikk oppfylt sin drøm om å leve som musiker. Historien er rørende og ikke minst unik i dagens samfunn, hvor alt virker konstruert, spekulativt og strømlinjeformet. Og sist uke dukket opp en ny Paul Potts på Britain's got talent, samme show som "oppdaget" Paul Potts. 47 år gamle Susan Boyle, en arbeidsløs dame ble latterliggjort av salen, dommerne og programledere når hun fortalte at hun drømte om en karriere som sanger i samme sjanger som musikal-stjernen Elaine Page. Og hun beviste at drømmen er i aller høyeste grad reell og oppnåelig, for hun hadde en uvanlig skolert stemme (til å være uskolert), kraft og musikalitet. Salgspotensialet er stort, folket elsker en "Askeladd"som de kan bygge opp og hylle. Hun har nok en karriere foran seg som kommer til å overgå til og med det hun hadde drømt om.
Faren med disse såkalte "Askeladd-historiene" er at det kan bli et slags salgstriks overfor Tv-tittere med varm sms-finger og og det kan sette dommernes objektivitet og seriøsitet på prøve. Med fare for å virke kynisk, synes jeg trenden har vært der i den norske utgaven, Norske Talenter, der samtlige deltagere tilsynelatende har vært mobbeofre, arbeidsløse, utstøtt og jeg vet ikke hva. Om det er TV-kanalen som bevisst fokuserer på dette eller om det er deltakernes ønske å fortelle dette er uvisst, men det er ikke tvil om at sånt trekker stemmer og sympati. En smakløs, men effektiv vei mot stjernene. Men undertegnede skal ikke forhåndsdømme eller spekulere i dette, jeg bare synes det er påfallende mye fokusering på slike historier og at de etterhvert kan miste sin nåværende, fantastiske sjarm.

Ukas plate uke 14 2009

2009-04-12T07:26:00.000-07:00

Erlend Øyes nyeste prosjekt, Whitest Boy Alive, har fortjent nok fått mye oppmerksomhet de siste årene med to sterke og jevne plater. Og det er ingen tvil om at Øye har vært kreativ i årene etter at Kings of Convenience sluttet (eller tok pause?). Men før Whitest Boy Alive, gjorde han et solo-album som ikke fikk en brøkdel av den oppmerksomheten den burde. Den fikk gå upåaktet hen da den kom og jeg husker en konsert jeg var på på Hulen etter plateslipp og salen var knapt halvfull.
Konseptet med "Unrest", som platen heter, er spennende nok. Øye har reist rundt i Europa og spilt inn en låt i hver by sammen med samarbeidspartnere fra de respektive byene og med lokasjonens ulike inspirasjoner innkorporert i låtene. Det er en, i hovedsak, elektronisk plate, mye mindre organisk enn både Whitest Boy Alive og (selvsagt) Kings of Convenience. Låtene varierer fra upbeat, discoinspirert elektronika til roligere, stemningsfulle og mer ambiente låter. Singelen "Sudden Rush" er platens sterkeste spor, men langt fra det eneste som er verdt å merke seg. Og Øye viser også her hvor godt hans rolige, varme stemme passer til mer kjølig elektronikk. Undertegnede er, i tillegg til nevnte "Sudden Rush", spesielt svak for låta fra New York og den han har gjort sammen med Bjørn Torske hjemme i Bergen. "Unrest" er en perfekt vårplate for dager som er litt varme og litt kjølige på en gang. En plate som burde satt Erlend Øye for alvor på listen over Norges desidert beste låtskrivere.

Ukas plate uke 13 2009

2009-03-29T05:22:00.000-07:00

Den andre skiva er også fra det herlig kreative (i mine øyne ihvertfall) 80-tallet, og vi holder oss til dels innenfor samme sjanger. Noen har kanskje hørt en av låtene,"You and me", fra dette albumet på soundtracket til den glimrende norske filmen " Mannen som elsket Yngve"(eller Pelle & Proffen-filmen "Giftige Løgner" fra 1992). Bandet jeg snakker om er Matchstick Sun og deres fantastiske debut-skive "Flowerground". Inspirert av britisk new-wave, i første rekke bandet The Cure, fikk denne skive god mottakelse, spellemannspris og står den dag idag som en bauta i norsk rockhistorie. Matchstick Sun startet som et obskurt goth-band under navnet Diamond Dogs, og selv om bandet byttet navn og modererte seg noe etterhvert, er det fortsatt mye vakkert melankoli og en lett dysterhet over skiva. Vokalen og melodilinjene holder nesten Robert Smith-nivå og det er ikke tvil om at beundringen av nevnte artist er stor. Instrumenteringen er også typisk new-wave med en god blanding av smakfull gitarbruk og tidstypiske synther. Skivas soleklare ener er nevnte "You and me" som har et vanvittig vakkert vers og en tilnærmet positivitet i refrenget. Men også de andre låtene er mer enn bra nok og gir skiva en jevnhet som er sjelden på norske utgivelser. Skiva er heldigvis re-utgitt i disse dager, men skulle du komme over den originale med originalt cover, er denne absolutt å foretrekke. En glemt skatt i norsk musikkhistorie og en av de aller beste norske skivene noensinne.

Ukas plate uke 12 2009

2009-03-29T05:00:00.000-07:00

Ingen Ukas plate forrige uke, derfor tar jeg to nå. Passer egentlig bra, siden begge disse albumene representerer norsk musikk som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener.
Det første albumet tilhører en person som i de siste 10 år har vært kjent for noe helt annet enn musikken som er representert på plata, nemlig Espen Beranek Holm. De fleste vil nok forbinde ham med humor og satire, spesielt i programmer i radio og TV som "Hallo i Uken" og "Løvebakken". Folk med litt mer innsikt i det som rørte seg av musikk i Norge på 80-tallet, vil kanskje dra kjensel på ham som opphavet til landeplagen "Dra til helvete". Og akkurat nevnte låt var det første Espen Beranek Holm, eller Beranek som han valgte som artistnavn, ga ut som artist. Denne låta ble som sagt en stor suksess og forventningene var store til hans første ordentlige skive "X-ray" som kom i 1983. Men Beranek valgte å gjøre noe helt annet enn det folk forventet fra han. Han skiftet radikalt musikalsk retning, fra den litt plumpe, norskspråkelige vorspiel-låten til en kjølig,dyster og stemningsfull new wave-retning. Sterkt inspirert av de band som Joy Division, Bauhaus og den mørkere delen av elektronisk pop og den spennende post-punk-generasjonen, ga han ut et knallsterkt album med spennende melodier, relativt tunge beats og en til tider negative atmosfære. Vokalen kan spores tilbake til Ian Curtis og Peter Murphy og musikken låter veldig tidsriktig og veldig engelsk. Det var få i Norge på den tiden som kunne matche Beranek når det gjaldt låtskriving med brodd, genuine stemninger og nerve. Det blir feil å skulle nevne en sterk låt her, for hele albumet er glimrende, dynamisk og helhetlig. Beranek fikk forøvrig Spellemannspris samme år for plata, noe som tyder på at spellemannskomitéen har hatt noen lyse øyeblikk gjennom årene. " X-ray" finnes nå i en CD-utgave der man også finner det neste albumet "Trigger" på samme skive til prisen av en. En investering som er verdt å gjøre for alle som er glad i new wave fra det tidlige 80-tall.

Når gamle helter svikter.....

2009-03-16T09:27:00.000-07:00

Når man har et følelsesmessig stekt forhold til musikk, knytter man seg til spesielle artister i årenes løp. Disse artistene blir man spesielt glad i og det er ekstra kjekt når de gir ut sterke plater. Derimot blir man ditto fryktelig skuffet og lei seg når de går (på godt norsk) ordentlig på trynet og gir ut noe som fremstår som helt håpløst og lite gjennomtenkt. Det nyeste tilskuddet til den lite flaterende listen "når gamle helter svikter", er Chris Cornell. De fleste av oss som var fjortis under den første fantastiske grunge-bølgen hadde et spesielt forhold til Cornell og hans fantastiske Soundgarden. Dette bandet var trolig det mest innovative grungen kunne by på, både når det gjaldt låtskriving og arrangementer. Og Cornells stemme var den i særklasse beste av alle bandene innenfor grungebølgen. Etter at Soundgarden ble oppløst altfor tidlig, har Cornell drevet med mye forskjellig med fryktelig varierende kvalitet. Hans første solo-skive "Euphoria Morning" var en lavmælt, personlig og varm skive der Cornell til tider viste fantastisk låtskrivertalent på egen hånd. At han etter dette ble med i den til tider håpløse supergruppen Audioslave gjorde at respekten for og tiltroen til hans dømmekraft sank noen kraftige hakk. Hans andre solo-skive, som kom i 2006, er heller ingen bauta i rockhistorien og inneholdt blant annet en aldeles hårreisende cover-versjon av Michael Jacksons "Billie Jean". Det var her man begynte å ane at noe fryktelig galt var i ferd med å skje og at Cornell for alvor hadde mistet både musikalsk integritet og kritisk sans. Og dessverre, det viste seg å være rett. For forrige ukes utgivelse, "Scream", er trolig den verste platen jeg har hørt på flere år, uansett artist og sjanger. Cornell har her samarbeidet med superprodusent Timbaland, som har gjort mye av god kvalitet de siste årene. Og for all del, han gjør ingen dårlig jobb med Cornell heller, men problemet er at det rett og slett ikke passer sammen. Cornells veldig karakteristiske hardrock-vokal går dårlig sammen med Timbalands drivende R'n'B-beats, som heller burde vært brukt av Justin Timberlake (som forøvrig korer på skiva..). Resultatet er så flaut, så tvunget hipt og trendy og musikalsk misoppfattet at det er nesten ikke til å fatte at en artist av et sånt kaliber kan vedkjenne seg en sånn utgivelse. Cornell er proppfull av autotune og elendig lyrikk og det høres ut som han ikke har lyst til dette i det hele tatt. Det er trist, men det gir enda mer respekt til de store artistene som, til tross for mange fans' nytteløse frustrasjon, klarer å gi seg mens de er på topp...Årets verste utgivelse kom tidlig i år.

Ukas plate Uke 11 2009

2009-03-16T09:07:00.000-07:00

Hva får man hvis man blander to av de største ikonene innen new-wave og rock fra 80-tallet og tar med seg Pet Shop Boys som gjester? Jo, en ganske så fantastisk utgivelse faktisk. Bandet med det utrolig kreative navnet Electronic består nemlig av den eminente gitaristen Johnny Marr fra The Smiths og New Orders Bernard Sumner. Dannelse av såkalt supergrupper blir sjelden noe å skrive hjem om, men Electronic er et av de bedre unntakene. Musikalsk ligger det tettere opp mot Sumners moderband enn Marrs, med et elektronisk landskap og utforming. Resultatet blir et smått modernisert 80-talls sound, der gitaren får større fokus enn den var blitt tildelt i 80-årene (platen er fra 1991). Over det elektroniske ligger Sumners lett gjennkjennelige vokal som selvsagt gir en del New Order-assosiasjoner, men musikken er mye mer upbeat og "hard" enn i nevnte band. Låtene er sterke, varierte og har god oppbygging. En personlig favoritt er duetten med Neil Tennant "The patience of a saint".
Tekstene omhandler de fleste aspekter og alt fra politikk og samfunnsengasjement til den alltid tilstedeværende kjærligheten.
Electronic anbefales først og fremst til de som har et godt forhold til New Order og Pet Shop Boys fra før, men alle med en fot innenfor synth-pop fra 80-tallet vil nok sette pris på denne utgivelsen.

Ukas plate uke 10 2009

2009-03-06T09:19:00.000-08:00

Av og til kan man se ut ifra coveret på en plate at den er bra. Dette er ihvertfall tilfelle med ukas plate, den glitrende "Unholy Majesty" med den britiske artisten Rose Kemp. Coveret viser en intens, detaljrik og dyster tegning som pirrer nysgjerrigheten på platens innhold. Og platen innfrir. Med solide musikalske gener, som datter av Maddy Prior og Rick Kemp fra det anerkjente britiske folk-rock bandet Steeleye Span, og en vokal intensitet i samme gate som PJ Harvey, Regina Spektor og Shirley Manson (Garbage), lever Rose Kemp et spennende, variert og intenst album. Musikken ligger nærme PJ Harveys tidlige utgivelser, med skjelvende gitarer, tunge trommer og rå vokal. I tillegg til nevnte PJ Harvey, har nok Kemp hørt en del på et band som Pixies. Låtene er gitarorienterte og rocka og har til tider opprivende og frustrerte tekster. Undertegnedes absolutte favorittspor på plata er åpningssporet "Dirty Glow" som er en tung, drivende rockelåt med seigt og dystert komp. Men alle låtene inneholder en sjelden kvalitet og nerve. Dette er et album som vil falle i smak hos alle som liker intelligent, kraftfull og intens rock med nerve. At Rose Kemp ikke har fått mer oppmerksomhet er ihvertfall ikke til å begripe.

Er det ikke kjekt når forventninger blir infridd?

2009-03-04T09:02:00.000-08:00

Det er mange plater jeg har gledet meg til i år. Og mens jeg fortsatt venter spent på de nye utgivelsene til Pet Shop Boys (i samarbeid med eminente Johnny Marr fra The Smiths), Røyksopp, Mastodon, El Perro del Mar, Depeche Mode, Isis og mine lokale favoritter i Ungdomskulen (ryktene skal ha det til at det kommer en ny Immortal-skive også), kan jeg ta for meg noen av dem som allerede har blitt sluppet. Årets store vinner foreløpig i 2009, er uten tvil den nye platen til New Yorks store transvestitt-sønn, Antony Hagerty og hans Johnsons (jada det skal visstnok tolkes slik du tror). Denne skiva er omtrent like bra som den første han ga ut, som jeg mener er hans beste. Melodiene er utrolig vakre, han synger mer intenst enn noengang og en meget smakfull og sparsommelig instrumentering gjør denne platen til en fantastisk lytteopplevelse. Zeromancer har på ingen måte skuffet heller (men her objektiviteten min så som så), de gode melodiene sitter tett og det er på mange måter en mye tyngre plate enn forrige slippet "Zzyzx". Den går heller mer tilbake til den fantastiske førsteskiven "Clone your lover". Spesielt de tre første låtene holder skyhøy kvalitet med "My little tragedy" som en klar ener. Det er ingen tvil om at Zeromancer kan og bør stå på egne bein uten å ha Seigmen-spøkelset over seg. En utgivelse jeg har måttet bruke litt mer tid på, er den nye skiva til fantastiske Morrissey. Denne er overraskende rocka og låter ganske annerledes enn hans to siste slipp. Kan faktisk ikke huske sist han låt så energisk på plate og det funker, bevares. Låtene trenger bare litt mer tid til å komme ordentlig inn under huden. Av andre utgivelser som har innfridd kan jeg i korte trekk nevne den glimrende nye utgivelsen til ....and you will know us by the Trail of Dead som virker vaksinert mot å gi ut dårlige plater, en overraskende sterk comeback-skive fra 90-talls-heltene Prodigy og en sterk oppfølger fra svenske Jenny Wilson. I tillegg må jeg få nevne den aldeleles glimrende platen til bergenske Fjorden Baby! som presenterer en egenart som er sjelden i dagens musikk-Norge og den nye, fantastiske doble samleplaten Maskindans som inneholder Norsk synthpop fra 1980-1988. En utgivelse spekket med snop for alle med et hjerte for new wave. Og det er det natuligvis mange av.

Ukas plate uke 9 2009

2009-03-04T08:40:00.000-08:00

Nok en gang et par dager for sent ute, men likevel; ukas plate denne gang er Björks sterkt undervurderte utgivelse Gling-Gló. Denne platen kom ut lenge før hennes kommersielle og globale suksess som solo-artist og representerer også et radikalt annet uttrykk enn det man har blitt vant til (i den grad man kan bli vant til Björks stadig skiftende musikalske uttrykk). Dette er en plate bestående av en del jazzlåter og en del islandske sanger, der Björk kompes av den eminente islandske jazz-trioen Gudmundur Ingólfsonar Trio. Kompet svinger bra og gir Björk et godt grunnlag. Björk synger utelukkende på islandsk (på den nyere utgaven av skiva har man lagt til to engelskspråkelige spor) og hun får det til å late forbausende naturlig med islandsk språk i en jazz-kontekst. Som alltid varierer hun sitt vokale uttrykk mye og man blir blant annet kjent med Björks overraskende gode evne til å "scatte". Hun trøkker også til på sedvanlig vis i enkelte av låtene og gir dermed låtmaterialet god dynamikk og variasjon. En del av låtene virker å ha sitt opphav som barnesanger (deriblant tittelsporet) og det er klart at en må venne seg til blandingen av en såkalt markant stemme som Björks og barneviser med jazz-tilsnitt. Men det funker fabelaktig godt. De aller sterkeste sporene finner man først på skiva og tittelsporet, "Luktar-gwendur" og "Kata rokkar" vil kunne fange fans av alle Björks mange perioder og uttrykk. Nok en undervurdert skive altså, og noe alle fans av verdens beste kvinnelig artist bør ha i samlingen.

Ukas plate uke 8 2009

2009-02-21T10:40:00.000-08:00

En vinterkveld tidlig i 2001 skulle jeg på Det Akademiske Kvartér i Bergen for å se de gamle samarbeidspartnerne til Seigmen, Subgud, live for første gang. Mitt kjennskap til bandet var utelukkende basert på de kuttene de hadde hatt på split-singlene sammen med Seigmen og jeg var spent på hvordan et slikt konsept og uttrykk ville egne seg alene live på en scene. Man kan trygt si at det ikke var fullt på Kvarteret denne kvelden, vi var vel rundt 20-30 mennesker der. Men samtlige av oss som var der fikk en konsertopplevelse for livet. For Subgud hadde tatt konseptet et skritt lengre, utvidet det fra en ren elektronisk duo til å inneholde fullt live-band med gitar, bass, trommer og flere vokalister. Og den ene vokalisten var ingen ringere enn en av Norges desidert beste innen faget; Jarle Bernhoft. Konsertens intensitet, trøkk og variasjon, kombinert med et sprudlende band med stor spilleglede, gjorde denne kvelden uforglemmelig.
Jeg gikk neste dag ut og kjøpte den nye skiva deres, "Xpander", og kunne gledelig erkjenne at den samme magien var blitt overført til studio. Låtene på denne platen er enormt sterke. De er spennende, varierte og vokalistene (Jarle Bernhoft og Kari Slåtsveen) gjør enorme jobber begge to. Platen er mye mer kommersiell enn de tidligere utgivelsene deres, og det kan virke som om denne platen presenterer mer Subgud som band og at de står mer på egne, selvstendige bein med et helhetlig låtutrykk i stedet for et musikalsk krydder i Seigmens kunstpauser. Instrumenteringen er noenlunde den samme her som det var live, bortsett fra at akustiske trommer må vike plass for elektronikken. Tekstene til Subgud har alltid vært temmelig rare og kryptiske og det er nok bare forfatteren selv, Harald Rosenløw Eeg, som egentlig forstår dem. Og på "Xpander" gjøres intet unntak. Eller hva skal man si til en tekstlinje som "Bruz .Strange liquid bruz(...) Fifty times you never loose"?
Subgud er et band som aldri fikk den omtalen de fortjente. De er like unike i uttrykk som andre norske elektronika-acts med suksess opp igjennom har vært, og de har evnen til å kombinere gode låter med spennende låtstruktur og stemning. "Xpander" er kort og godt en fantastisk og tragisk undervurdert skive som har gitt meg mye glede i mange, mange år. Den er dessverre vanskelig å få tak i pr. idag, men ikke nøl med å plukk den med deg om du oppdager den i en bruktsjappe.

Pirate Bay-saken

2009-02-18T22:48:00.000-08:00

Det kom vel ikke som noen bombe at jeg måtte uttale med om rettsaken mot Pirate Bay, siden jeg er en såpass stor motstander av nedlasting som jeg er. Denne saken har fått mye medie-omtale i det siste og det virker som om alle har en mening om den, alt etter hvilken side av bordet man sitter på. Men det er noen argumenter som jeg mener ikke er mulig å diskutere på. For det første er ulovlig nedlasting nettopp ulovlig og man begynner jo å lure på hvorfor noen skulle slippe unna med å gjøre noe sånt. Og jeg er virkelig lei av å se intervjuer med disse folkene,som nå sist med Pirate Bay, som setter seg over platebransjen intelligensmessig og påstår at det er bransjens egen skyld at dette skjer. Det holder ikke som argument. Selvfølgelig kunne det vært reagert før, men det gir ikke folk lov til å stjele produktene likevel. Hvis man ser en litt uoppmerksom butikkansatt på RIMI, betyr ikke det at man kan stjele varer og etterpå skylde på at den butikkansatte ikke fulgte med. Man skal respektere produktet og det arbeidet som ligger bak, ikke minst det kunstneriske. Men i vår verden er ikke disse verdiene så viktige lengre. Og de som lider mest for dette er plate-og filmbransjen. Det er blitt kult å være tilhenger av slikt, spesielt blant dagens unge men vi har også sett eksempler på at artister feier all sin integritet under teppet for å møte "kidsa" og som prøver å score billige popularitetspoeng på å støtte nedlasting.
Mange mener at en eventuell dom mot Pirate Bay ikke fungerer og at dette er en kamp som ikke kan vinnes, men også her er jeg dypt uenig. Selvfølgelig vil et søksmål på 100 millioner skape ringvirkninger og gjøre nedlastingsaktivitet litt mer fristende. I tillegg er det jo et prinsipielt signal om at slikt tyveri ikke godtas . Det er i bunn og grunn artister det går utover, man tar ikke bare "de store griske plateselskapene" som er et argument som blir brukt for å legitimere nedlasting.
Jada, platebransjen har sovet i timen, men det gir ikke noen lov til å ta levebrødet fra den likevel.

Ukas plate uke 7 2009

2009-02-15T09:37:00.000-08:00

Hvis du liker Neurosis, Isis og Cult of Luna? Da har jeg en god anbefaling. Det relativt ukjente (ihvertfall her til lands) Chicago-bandet Minsk ga i 2007 ut sin andre skive, kalt "The Ritual Fires of Abandonment". Dette er et album som er så mørkt, så intenst og samtidig så utrolig vakkert at undertegnede ble helt satt ut da han oppdaget det ved en tilfeldighet rett etter at det ble gitt ut. Minsk bruker mange av de samme elementene som de bandene jeg nevnte over, men klarer likevel å tilføre sjangeren noe nytt. Et glimrende eksempel på dette er en ekstremt smakfull bruk av saksofon(i låten "The Orphans of Piety") og da snakker jeg ikke om en vanlig bruk av intrumentet. Det høres faktisk ut som om saksofonen gråter og i så måte passer den veldig godt inn i den negative stemningen. Man blir nesten sittende og lure på hvorfor ingen har prøvd ut dette før, når effekten er så voldsom og spennende? En annen ting som gjør dette albumet veldig stemningsfullt, er det fantastiske trommespillet. Det er en utstrakt bruk av såkalt "tribal-drums", noe som vil si lite cymbaler og fokus på de største tammene. På toppen har man en vokal som henter det beste fra både Isis og Neurosis, og de dystre tekstene blir fremført på en troverdig måte. Låtene er alle sterke, men de går i hverandre og utfyller på en måte hverandre, så å peke ut en favorittlåt er vanskelig. Hvis jeg må velge en, er det nok tidligere nevnte "The Orphans of Piety" som utmerker seg mest, men Minsk er et band som først og fremst maler stemningsfulle musikalske bilder istedenfor potensielle hit-låter. Og det gjør de bedre enn de fleste innenfor den dystre, melodiske metallsjangeren.

Ukas plate uke 6 2009

2009-02-09T11:02:00.000-08:00

En dag for sent, men likevel; denne gang skal jeg ta for meg en delvis skjult skatt i den norske synth/new wave-sjangeren. Bandet heter Monomen og skiva jeg snakker om er den foreløpig eneste fullengderen deres. Denne oppdaget jeg rent tilfeldig, noe som kanskje virker rart siden den er produsert av Alex Møklebust fra Seigmen (med tanke på min relativt intense kjærlighet til Seigmen). Monomen minner dog ikke mye om Seigmen, men har heller en sterk inspirasjon fra særlig britisk new-wave fra tidlig åtti-tall, og da spesielt band som Ultravox og OMD. Det er MYE synth på denne skiva og den står hele tiden i sentrum, med gitarer som et nødvendig og spennende krydder her og der. I tillegg er synthen ekstremt smakfull og troverdig for sjangeren. En annen ting som må nevnes er den eminente vokalen, som er en slags hybrid mellom David Byrne (Talking Heads) og Mark Hollis (Talk Talk), uten at det på noen måte føles som en parodi eller etterligning. Alle låtene er sterke her, men spesielt i platas første del ligger godlåtene tett. De sper også på med en del glimrende instrumental-låter som gjør platen variert og overraskende. Men må jeg velge en favorittlåt, må det være første sporet Neon. Den har et glimrende, syntetisk komp, fantastisk refreng og vokalen låner mye fra Ian Curtis på versene. En perfekt pop-låt.
Mange har ment at denne platen kom et par måneder for sent, siden denne ble sluppet rett etter kanonskiva til 120 days og at bandene minner mye om hverandre. Men jeg synes denne platen er bedre, med et mye større melodisk fokus.

Ukas plate uke 5 2009

2009-02-01T08:56:00.000-08:00

Denne gangen har jeg tatt for meg en ordentlig klassisker innen 70-tallsinspirert, svensk prog/post-rock. Landberk er et band fra samme miljøet som band som Änglagård og Anekdoten og har kjente medlemmer som for ekspempel den eminente gitaristen Reine Fiske fra andre kjente band som The Works, Morte Macabre og ikke minst Dungen. Lonely land var bandets debut-album, selv om to skiver ble sluppet samme år, nemlig 1992 (et godt år for svensk progrock). På dette albumet gjenskaper bandet et genuint og troverdig 70-tallssound med utstrakt bruk av analoge synther og masse herlig mellotron. Spesielt sistnevnte instrument gjennomsyrer albumet og gir det en melankolsk og vakker stemning. Ellers er det veldig mye tøft gitarspill her og en veldig god kommunikasjon mellom bass og trommer som fremhever låtenes rytmikk og groove. Rent stilmessig kan man trekke mange paralleller tilbake til melodiøse band fra Canterbury-bølgen, og spesielt band som Camel og Caravan. Det er ikke et album som byr på de store tekniske og rytmiske utfordringene men legger heller, i god 70-tallsånd, mer vekt på stemninger og til tider ekstremt gode melodiske føringer og vokalmelodier. Vokalen tar også mye fra et band som Camel. Det er virkelig ikke mulig å trekke frem en enkelt låt her som er bra, for hele albumet oser kvalitet og bør høres i sin helhet. Platen kan dog etterhvert være vanskelig å få tak i, men hvis du skulle klare det, er den virkelig verdt pengene. Den står som en bauta innen den unike, svenske progbølgen på tidlig 90-tall.

Og vinneren er....

2009-01-25T01:00:00.000-08:00

En ny spellemannspris er overstått og tradisjonen tro sitter jeg igjen og irriterer meg over enkelte av vinnerne. Spellemannsprisen har alltid høstet blandet kritikk for planlegging og utførelse, og selv om man heldigvis har sett et litt større seriøsitetspreg på utdelingen de senere årene (grunnet økt konkurranse fra den nylig avdøde Alarm-prisen), er det fortsatt en del å ta tak i. I år er det en del av nominasjonene jeg synes fremstår merkelig. Det første jeg la merke til da nominasjonene var klare, var at Satyricons mesterverk "Age of Nero" ikke var nominert i metall-klassen. Dette kan jo skyldes at plata kom sent på året, men den kom tross alt i oktober, så den burde vært med. Heldigvis var det ihvertfall en riktig vinner, der Enslaved vant med årets nest beste metall-plate. Men det er i andre kategorier at nominasjonsfeilene er mer åpenbare. Hvorfor for eksempel country-albumet til Kurt Nilsen ikke var nominert hverken i årets mannlige artist eller årets country-plate er for meg uforståelig. Undertegnede er ikke blodfan av hverken artist eller album, men plata var en kjempesuksess og man må kunne annerkjenne det. Spellemannsprisen kommer aldri til å fremstå som en kredibel indie-pris som gir ut sine nominasjoner til ukjente artister uten kommersiell appell og da kan man og må man annerkjenne de største salgssuksessene. En annen ting som for meg fremstår veldig rart, er at Espen Lind, fortjent eller ikke (undertegnede heiet på Madcon), fikk Årets spellemann men var ikke engang nominert for plata si i noen kategorier. Er dette en ren forglemmelse fra juryens side eller ligger det en tankegang bak som ihvertfall jeg ikke forstår? Madcon stakk sågar av med den nye, tegneserie-aktige prisen Årets eksport, en pris som høres ut som en idé fra et fuktig nachspiel. Årets største gledelige overraskelser var uansett at Farmers Market fikk åpen klasse (her var undertegnede bombesikker på at vi skulle få vår første kongelige prisvinner), at Gjermund Larsen fikk pris for folkemusikk, at Thom Hell fikk to veldig fortjente priser og ikke minst at årets hit gikk til de ytterst talentfulle Blacksheeps. I tillegg var det kjekt at metall endelig igjen var representert på scenen, med en glimrende fremførelse fra Keep of Kalessin. Alt i alt var det en del positivt å se, men det er fortsatt en del prisutdelingen med fordel kan endre på.

Ukas plate uke 4 2009

2009-01-25T00:31:00.000-08:00

Liker du artister som Cat Power, Fiona Apple og Regina Spektor? Da bør du sjekke ut den selvtitulerte andreskiva til den fransk-israelske artisten Yael Naim. Dette er en artist som er relativt ukjent her til lands men som fikk en hit i USA ifjor med låta "New Soul" som ble brukt i reklame for Macbook Air.
Det som er spesielt med Yael Naim, er at hun synger på tre forskjellige språk, nemlig engelsk, fransk og hebraisk. Dette gir henne et spennende særpreg som står seg godt til musikken, spesielt siden den har et aldri så lite snev av folk-inspirasjon i seg.
Når det gjelder dette låtmaterialet, er det egentlig en låt som er verdt hele albumet alene, nemlig "Lonely". Dette var den desidert vakreste låten undertegnede hørte i 2008, der refrenget er ekstremt gåsehudfremkallende. Det er likevel ikke den eneste låten som er bra, resten av albumet er knallsterkt og viser en kjempetalentfull låtskriver som også klarer å få inn noe unikt og spennende i en singer/songwriter-sjanger der mange låter veldig likt. Et litt underlig og artig spor på platen, er hennes vri av Britney Spears sin kjente hit "Toxic"; ikke platens sterkeste spor, men et artig eksperiment. Uansett, Yael Naim anbefales til alle som liker innovativ, akustisk popkunst.

Ukas plate uke 3 2009

2009-01-18T14:03:00.000-08:00

Etter to uker med mørke musikkanbefalinger, tenkte jeg at jeg skulle skrive om en av de beste indie-platene som har blitt sluppet de siste årene. Platen det er snakk om, er The Decemberists glitrende "The Crane Wife" fra 2006. Og det er et ganske så unikt album det er snakk om her. Blandingen av såre og vakre melodier, typisk indie-instrumentering (men med en særdeles smakfull og utpreget bruk av hammond og analoge 70-talls synther) og ganske så intrikate, progressive temaer og overganger gjør at den vokser for hver gang man spiller den. Spesielt vil jeg fremheve spor 2, som er et eget,lite verk av sofistiskert kammer-pop og heftige progressive skifter. Låten forteller en egen liten historie og endrer karakter flere ganger, dog hele tiden med et sterkt melodisk fokus. Men hele platen er gjennomført sterk og man kan kjenne igjen inspirasjon fra alt fra Jethro Tull/Fairport Convention-folkprog til mer alternativ indie som Neutral Milk Hotel og Belle and Sebastian. Blandingen resulterer i en plate som er spennende, nytenkende og utfordrende og den anbefales spesielt til folk som har et anstrengt forhold til indie fra før, da dette kan være en dør-åpner til en spennende, alternativ musikkverden.

Plater jeg gleder meg til i vår

2009-01-07T08:17:00.000-08:00

De første av årets utgivelsesdatoer har blitt sluppet og det er allerede et par-tre plater som jeg virkelig ser frem til de nærmeste månedene. Den første av de virkelig interessante, er Antony & the Johnsons tredje utgivelse som slippes i slutten av januar. EP'en som kom i høst var en lovende forsmak på det som forhåpentligvis blir av samme høye kvalitet som de to andre fullengderne har hatt. I februar kommer en veldig etterlengtet utgivelse for undertegnede, nemlig Zeromancers fjerde plate. For en gammel Seigmen-fan, blir all musikk som Kim Ljung setter sitt navn på meget interessant og (med fare for å ha null objektivitet om dette) han har i mine øyne aldri lagd noe annet enn kvalitet. Det blir nok en plate som jeg kommer til å spille mye i 2009. En annet veldig etterlengtet plate kommer i mars, nemlig tredje skiva til Røyksopp, som kommer fire år etter den forrige. Ryktene om denne er veldig gode, det er snakk om at artister som Anneli Drecker Lykke Li og Karin Dreijer gjester platen, og sistnevnte gjester visstnok på flere låter. Andre spennende utgivelser er blant annet en ny EP med Bon Iver og nye skiver med Morrissey (jippi!!), ...and you will know us by the Trail of Dead og Neko Case. Det går mot en lys og spennende platevår.

Ukas plate uke 2 2009

2009-01-07T07:45:00.000-08:00

Jeg kan innrømme det med en gang: denne platen betyr veldig mye for meg. Det var i særklasse den beste utgivelsen i 2007 og det ble et soundtrack til hele det årets høst. Platen det er snakk om Ulvers mesterverk Shadows of the sun. Ulver er et band som kan beskrives som musikkens var Kong Midas; alle musikksjangre de beveger seg innom blir til gull i Ulvers unike og kreative univers. Fra de tidlige, klassiske black metal-platene til de senere tids spennede, elektroniske utfordringer har alle vært spekket med høy kvalitet. Likevel var det ingenting som kunne forberede meg på hvor bra denne platen egentlig er. Den skiller seg egentlig ganske markant fra alt de har gjort tidligere, likevel kan man trekke en tråd gjennom hele karrieren og frem til den; det låter veldig Ulver uansett. Shadows of the sun er bygd opp rundt vakre stemninger og det er en veldig rolig plate, den roligste siden Kveldssanger. Inspirasjoner fra band som Dead Can Dance og Coil er tydelige, samt avangardiske stemningsmestere som Univers Zero. Instrumenteringen er sparsommelig og smakfull, men alltid med synth og vokal i sentrum. Og nettopp vokalen er verdt å trekke frem. Kristoffer "Garm" Rygg har aldri sunget bedre og man får virkelig høre hvilken utrolig god vokalist han er. Mange av låtene har stor spennvidde vokalt sett og Rygg lager i tillegg interessante, uventede og kreative vokallinjer. Tekstene er bekmørke og passer godt til den melankolske, mystiske stemingen som preger platen. Låtene er også gjennomført sterke men det er ikke lett å trekke frem enkeltlåter, siden de på en måte henger sammen som et stort samlet verk.
Man bør høre hele denne platen i sin helhet for at den virkelig kommer til sin rett. Nå i vintermørket passer den utmerket, sammen med to enslige stearinlys på bordet og en god rødvin.

TV-reklamens makt

2009-01-03T09:58:00.000-08:00

Platemarkedet endrer seg. Musikk selger mindre og er i ferd med å bli en nisje-vare for spesielt interesserte. Det som ser ut til å vært plateselskapenes største prioritet for å bekjempe dette, er økt bruk av TV-reklame for utgivelser. Det har det vært nok av eksempler på denne jula. Take That, Priests, Bjørn Eidsvåg osv ruller og går over skjermen til stadighet. TV-reklamen har, sammen med eksponering i populære TV-programmer i helgene, blitt selskapenes viktigste promotering. En slik reklame kan løfte en utgivelse fra ingen til massiv interesse og den kan vekke interessen på nytt for en utgivelse som ikke har samme salgspotensiale lenger. Grunnene til denne utviklingen er nok mange, det har nok ikke bare med sviktende platesalg å gjøre. TV har vokst seg til å bli et enormt viktig media, som styrer veldig mye av de intrykkene som vi omgir oss med til daglig. Spørsmålet er om økt interesse gjennom TV-reklamer resulterer i at det er andre grupper av befolkningen som kjøper musikk over disk enn før. Plateanmeldelser har ikke den allemnninteresse og fokus som det hadde før, og en utgivelse kan selge godt selv om den får terningkast 1, så lenge TV-eksponeringen er god. Det er veldig sjelden en anmeldelse av en plate skaper debatt eller oppmerksomhet utover dem med en over gjennomsnittet musikkinteresse. Men betyr det at musikkinteressen daler i samsvar med salget? Oppslutningen om festivaler, demo-konkurranser, Urørt og konserter tyder ikke på dette. Men det kan virke som det er et annet publikum selskapene fokuserer på, et publikum som kanskje kjøper fire plater i året, fordi reklamen var fin. At et nytt opptrykk av Journeys samleplate fra 1988 kan få slik massiv interesse som den har fått i det siste,er ihvertfall oppsiktsvekkende og viser TV-reklamens makt. Det samme kan vel sies om at artister som Maggie Reilly og Sir Douglas Quintet fortsatt får relevans gjennom TV.
Et annet godt eksempel er den til da ukjente country-sangerinnen Valentina, som brukte hele promoteringsbudsjettet sitt på en (billig lagd) reklamen på TV3 og opplevde å gå kraftig i pluss. Hun klarte dette uten selskap eller promoteringsbyrå i ryggen, men med en god kløkt og utnyttelse av de mulighetene og den markedsutviklingen som har vært de siste årene.
Jeg har for min del ikke noe spesielt imot at det reklameres for plater på TV, tvert imot. Alt som hjelper til med å gi musikere det de fortjener for produktet sitt er en god ting. Men jeg synes kanskje man burde bruke TVs posisjon til å opplyse om et bredere musikalsk landskap enn gammel country og danseband. Særlig når man ser hvilken enorm påvirkningskraft mediet har.

Ukas plate uke 1 2009

2008-12-29T23:18:00.000-08:00

Hver uke gjennom hele året 2009 vil jeg bruke litt ekstra tid på en utgivelse som enten er ny eller som ikke har fått den oppmerksomheten jeg føler den har fortjent. I årets første uke har jeg bestemt meg for å skrive om en av mine absolutte favorittskiver innen black metal, nemlig Wolves in the Throne Rooms skive "Two Hunters" fra 2007. Dette er for meg den ypperste representanten for "den nye generasjonen" med BM-band, der den tradisjonelle inspirasjonen blir blandet med elementer av en mer avangardistisk karakter. Dette gir musikken et preg som man nesten kan trekke linjer til psykedeliske stemninger, av den grunn at man fjerner seg ytterligere fra det tradisjonelle "oppsett" for en BM-låt. I tillegg er det blitt mer stuerent å hente inspirasjoner fra andre sjangre som ligger forbi 80-talls heavy metal eller Bathory.

Wolves in the Throne Room er et godt ekspempel på dette. Skiva er gitt ut av det glimrende selskapet Southern Lord, som ligger helt i toppen hva angår gode utgivelser innen den kreative, ekstreme metallen. Bandet markedsfører seg som et band med stor inspirasjon fra natur og man føler nesten at man sitter på en mosegrodd stein og skuer utover en mørk, spennende og mystisk skog når man hører skiva. Den åpner med en sterkt drone-inspirert instrumental låt, som gir assosiasjoner til bandets selskapskollegers Earth siste arbeider. Låten er spennede bygd opp, med interessant instrumentering og god gitarbruk. Den setter stemningen på plata på en veldig god måte. Vi går så over i låt nummer to, som er mer som en tradisjonell BM-låt, med en glimrende black-vokal og aggressive basstrommer. Her hører man en inspirasjon fra både Darkthrone og Burzum, men bandet klarer i tillegg å tilføre noe eget og personlig i musikken. Nerven ligger tett utenpå låten og stemingen er grim og vakker på samme tid. Bruken av en uvanlig vakker kvinnevokal i de første fem minuttene av låt tre gir plata enda mer særpreg og er en fantastisk kontrast til aggressiviteten og black-vokalen som bryter inn halvveis. Fjerde og siste låt er et eget verk på nesten 19 min, der man på en måte får oppsummert alle elementer som Wolves in the Throne Room bruker på en imponerende måte. Et glimrende, variert og dyktig arrangert verk.

Hvis man er begeistret for kreativ og nyskapende BM, er Wolves in the Throne Room noe av det ypperste man kan finne. De blander det grimme med det vakre og det overraskende med det tradisjonelle som ingen er i nærheten om dagen. Anbefales!

Årets 10 beste skiver (pluss noen "bobler") og årets fem største skuffelser

2008-12-29T23:09:00.000-08:00

Nok et år nærmer seg slutten og det er på tide å oppsummere de beste (og mest skuffende) skivene jeg hørte i 2008. Førsteplassen var rimelig suveren, Rockettothesky var i år i en klasse for seg selv med et album spekket med kreativitet,kløkt arrangering, gode låter og nydelige stemninger. En klar ener. Ellers var året preget av en del sterke metal-utgivelser, spesielt på black metal-fronten. Satyricon leverte sin beste siden Rebel Extravaganza og Enslaved holdt den jevne kvaliteten de alltid har hatt. I tillegg var skivene til Keep of Kalessin og Nachtmystium sterke,selv om bare en klarte å komme med på lista. Glasvegas bevisste at overdreven hype av og til har et snev av rettferdighet og står frem som 2008s beste indie-skive med en god blanding av støy-rock og britisk indie med tildels progressive elementer. Jeg vil ihvertfall uansett anbefale alle å sjekke ut de 10 skivene som er rangert under.
1. Rockettothesky: Medea
2. Satyricon: The Age of Nero
3. Glasvegas: Glasvegas
4. Bon Iver: For Emma, Forever Ago
5. Dungen: 4
6. Gang Gang Dance: Saint Dymphna
7. Enslaved: Vertebrae
8. My Brightest Diamond: A Thousand Shark's Teeth
9. Nachtmystium: Assassins-Black Meddle pt 1
10. Metronomy: Nights out
Disse kom nesten med: Keep of Kalessin: Kolossus, Don Juan Dracula: New Sensation, MGMT: Oracular Spectacular, Farmers Market: Surfin' USSR, Opeth: Watershed og Cut//Copy: In Ghost Colours.

Årets største skuffelse var også i en klasse for seg. Etter å ha ventet i 11 år på en ny Portishead-skive, får man severt dårlig låter,kjedelige arrangementer og uinspirert fremførselse. Og når man snakker om å vente lenge på en utgivelse; "Chinese Democracy" var like dårlig som man dessverre fryktet og det er en skam at Axl Rose fortsatt får kalle "bandet" sitt for Guns n'Roses. Spesielt siden det knapt er et riff som minner om gode gamle dager. Ellers var jo AC/DC-skiva like lite nyskapende og spennende som jeg hadde fryktet. Den fremstod dermed som en av de aller svakeste platene i karrieren deres, uten at det kanskje kom som noen overraskelse. Derfor er ikke den med på lista. Nick Cave skuffet stort med en kjedelig,edruelig plate uten den nerven som har gjennomsyret alle de tidligere utgivelsene hans, og Death Cab for Cuties nyeste var pregløs og blek. Marit Larsen klarte heller ikke å følge opp sitt glimrende debut-album og har desverre føyet seg inn i den endeløse rekken av kjedelige "romantiske-damer-med-myk-stemme-og-piano"-utgivelser som har kommet de siste par årene.
Her er årets fem største skuffelser:
1. Portishead: Third
2. Guns n' Roses: Chinese Democracy
3. Nick Cave: Dig!! Lazarus, Dig!!!
4. Death Cab for Cutie: Narrow Stairs
5. Marit Larsen: The Chase